Hvorfor støtter jeg en hundre grand skatt på H-1B-visum? Det er en tøff en, men jeg skal ta en sjanse. La oss si at et selskap sier at de «snarest trenger» utenlandske talenter til et kritisk forskningsprosjekt. Høres edelt ut, ikke sant? Kanskje det er medisinske gjennombrudd, kanskje det er neste generasjons programvare, kanskje det er noe ingen andre kan røre. Så de driver lobbyvirksomhet for flere visum, og regjeringen nikker med, for hvem er imot viktig forskning? Men hva er det egentlig som skjer? Det ville vært flott om det var alt det var. Men disse visumene går ikke bare til én av en million genier. De går til masseansettelsesfirmaer som importerer hele kodeteam, setter dem i kontorparker og betaler dem halvparten av hva en amerikansk ingeniør tjener. Og plutselig handler det ikke om innovasjon, det handler om lønnsundertrykkelse. De har funnet et smutthull for å oversvømme arbeidskraftpoolen, presse ned lønningene og sørge for at fyren min fra Southie med studielån ikke kan konkurrere mot skjulte stillingsannonser. Nå sier lederne: «Å, det er slik vi holder oss konkurransedyktige i den globale økonomien.» Men de bryr seg ikke en dritt. Det vil ikke være barnet deres som blir uteksaminert med en CS-grad og ikke noe jobbtilbud. Det vil ikke være familien deres som ser at nabolaget huler ut når lønningene forsvinner. Det vil være et barn hjemme, drukner i gjeld, stirrer på en ubetalt praksisplass mens firmaet skryter av «talentpipelines». Og han kommer tilbake for å finne ut at hele pitchen om «kritisk forskning» var en spøk. Ingen kurerer kreft. Ingen redder verden. De bare sveiver ut annonseteknologi og betalingsapper, fordi det er det som betaler raskest. I mellomtiden går besparelsene rett til aksjekursen, og Wall Street applauderer. En søt liten tilleggsfordel for dem, men det hjelper ikke kompisen min med å dekke husleien til tjue dollar i timen med å jobbe en gig-økonomijobb siden han ikke kan få en telefon tilbake fra big tech. Og de tar seg god tid til å innrømme hva som skjer, selvfølgelig. Kanskje til og med trave ut en konsulent for å skrive en hvitbok om «mangfold av talenter», og det er ikke for lenge før halvparten av arbeidsstyrken er fanget i et system der de ikke kan si nei, ikke kan bytte jobb, ikke kan forhandle – fordi visumet deres er knyttet til sjefen. Det er ikke gratis arbeidskraft, det er føydalisme med HR-merkevarebygging. Så hva tenkte jeg? Hvis du vil bringe folk inn under det systemet, greit. Betal hundre tusen per hode. Sett en pris på racketen. Kanskje da vil selskaper slutte å late som om det handler om "forskning" og innrømme at det bare handler om billig arbeidskraft.